electromagnetic aviation

Rocks and Stones

whiz — 2010-06-01T15:28:12+02:00

The Cherry Blossoms - Rocks and Stones [Apostasy Recordings, s/t 2007]

De fleste som leser og lytter til denne bloggen har registrert min fascinasjon for vindskjev, rar og skranglete musikk. Jeg liker å grave frem vakre musikalske øyeblikk fra trange kår og lurvete omgivelser, hvor gjerne ustruktur og atonalitet råder, men likevel overskygges av genuin formidlingsglede.
Free-folk-kollektivet The Cherry Blossoms fra Nashville, TN, er et utmerket eksempel i så måte.

Dette er musikk utenfor allfarvei, skapt av mer eller mindre musikalske, men desto mer entusiastiske hobbymusikere. Det er ikke helt riktig, for tidligere medlem Allen Lowrey har jobbet med bl.a. Lambchop. The Cherry Blossoms beskriver seg selv som Middle-Tennessee's finest anarchic post neo-skiffle collective specializing in kazoo-exotica, og er selvsagt ikke å finne på hverken iTunes eller Spotify.
Kjernen i dette svært «løse» kollektivet, som har spilt sammen siden 1991, inkluderer John Allingham og ikke minst feministen og maleren Peggy Snow. Det er hun som har malt coveret til den selvtitulerte debut-LP-en fra 2000, som ble relansert av Apostasy Records i 2007. Hennes spesialitet er å male falleferdige hus, må vite.

Musikalsk må Cherry Blossoms sies å tilhøre skiffle-sjangeren, med sine bjeller, maraccas, vaskebaljebass, kazoo og slakke strenger. Man kan spore uttrykket tilbake til vaudeville-tradisjonen og Appalachenes gudfryktige gospel, der de lar det stå til i pur musikals glede. Det er denne genuine spillegleden som smitter så lett over på lytteren. Skal jeg gjøre et forsøk på båssetning, må jeg si at bandet tidvis minner meg om folk-duoen The Holy Modal Rounders og jentebandet The Shaggs. Begge verdige representanter for 60-tallets outsider-musikk, og solide referansepunkter for en musikkjenner.

Ryktet om dette småskrudde Nashville-kollektivet har spredd seg til musikkinteresserte musikere som bl.a. Josephine Foster, Will Oldham, Ben Chasny fra Six Organs of Admittance og Sonic Youth’s Thurston Moore. Sistnevnte beskriver Cherry Blossoms slik «They’re really great. They had a record out that was really happening. [It was] open-ended, kind of beautiful folk meets noise meets whatever»

Jeg innbiller meg at om man putter en mandolin, en ukulele, ymse rytmeinstrumenter, og rikelig med «magisk sopp» inn i en lukket avdeling, da vil dette være lyden som kommer ut.

Bonus: Godzilla (Blue Öyster Cult cover)

Arkansas

whiz — 2010-05-28T21:07:48+02:00

Damien Jurado - Foto: ipickmynose med Creativ Commons-lisens

Damien Jurado - Arkansas [fra albumet Saint Bartlett, Secretly Canadian, 2010]

Grunnet sykdom har det gått lang tid siden forrige posting på Electromagnetic Aviation. Jeg beklager dette, i den grad man kan beklage sykdom, og lover å grave frem mye flott musikk i tiden fremover, såvel nytt og gammelt. Heng med!

Her er en helt ny låt fra et helt nytt album, med en etterhvert rutinert gammel traver. Teller jeg ikke feil er Saint Bartlett det tiende albumet til Seattle-artisten Damien Jurado, og det femte på Secretly Canadian.
Jeg har lyttet til Jurado i en årrekke. Om det ikke akkurat er nyskapende og revolusjonerende det denne lavmælte singer-songwriteren har å by på, er det alltid spennende når Jurado slipper nytt materiale. Dette fordi han alltid har vært en garantist for eksellent låtskriverkunst i sjiktet mellom indierock og akustisk folk, hvor de beste låtene vokser seg sterkere og sterkere for hver lytting.
Det forrige albumet Caught in the Trees fra 2008 var et svært sterkt dokument over et havarert ekteskap, og Jurados egen Tunnel of Love. Et karrieremessig høydepunkt etter min mening; likevel langt unna et kommersielt gjennombrudd.
Kan det være at tristessen, de svarte perlene av noen låter, blandet med en stemme som truer med å sprekke opp i gråt, rett og slett blir for mye for den gjennomsnittlige lytter? Jeg vet ikke.

Til tross for at studioet var leid i tre uker, ble Saint Bartlett ferdig innspilt i løpet av en uke, av kun Damien Jurado og Richard Swift, i sistnevntes National Freedom Studio, i Cottage Grove, Oregon. Swift, som også er i stallen til Secretly Canadian, har produsert albumet.
Låten Cloudy Shoes som åpner plata varsler umiddelbart om et radikalt stemningsskifte. Er det produsent og medmusikant Richard Swift som står bak denne plutselig fascinasjon for Phil Spectors «Wall of sound» med sitt strykerarrangement, mellotron og klapping, tilført en passende dose ekko. Jøss, dette minner jo mer om en småskjev Flaming Lips-låt enn nytt materiale fra Jurado!
Låt nummer to, Arkansas, som du kan lytte til her, fortsetter i samme stil med «Spectorsk» trommelyd og koring, og kunne vært hentet rett ut av en hitliste fra 60-tallet. Først på det glitrende tredjesporet Rachel & Cali er vi tilbake i det skjøre og kjente universet til Jurado. På dette viset veksler hele albumet mellom det tradisjonelle og nakne lydbildet med dette mer offensive og orkestrerte uttrykket. På låten Wallingford svinger de innom Crazy Horse-territoriet med falsettsang og overstyrte gitarer, mens vi på Kansas City møter nok en utvetydig skjebne og konturene av en vond historie hvor Jurado overlater til lytteren og trekke eventuelle konklusjoner. En av hans aller beste låter.

Arkansas er nok et solid album fra Damien Jurado. Et album som viser veien videre; fyllt av utadvendte og smarte pop-låter, men som også peker tilbake på den nakne og minimalistiske Jurado.
Denne allsidigheten og det varierte uttrykket kan og bør bane vei til nye lyttere, og gjøre Jurado spiselig for et stort publikum.

«I wrote some of my darkest songs around the time my son was born, which was a joyous moment in my life. But when you're in an environment where there are baby toys and your life is full of 'Teletubby' cartoons, the last thing you want to do is watch a happy movie or listen to happy songs. You want to listen to a Slayer record. I think if my life was totally crap, I'd write happier songs.»

Moonshine

whiz — 2010-04-24T07:28:12+02:00

Panama Limited - Moonshine [Indian Summer, Harvest 1970]

Panama Limited Jug Band var et psykedelisk jug-bluesband fra London-forstaden Richmond upon Thames, som var aktive en liten periode i overgangen fra 60 til 70-tallet.
Jeg vil anta at de sprang ut fra miljøet rundt den legendariske klubben Crawdaddy Club, som også ligger i Richmond. En klubb som bidro til en oppblomstring av den britiske blues- og rhythm & blues-scenen, og som også er kjent som Rolling Stones’ første scene. Slik sett er Crawdaddy Club en historisk klubb på linje med Cavern Club i Liverpool.

Panama Limited Jug Band bestod av bandleder, gitarist og vokalist Denis Parker, gitarist Brian Strachan, vokalist Liz Hannes og Gary Compton på munnspill.
Etter at Liz Hannes forlot Panama Limited Jug Band til fordel for Anne Matthews - som i tillegg til vokalistjobben også spilte harpsikord og perkusjonsinstrumenter - forlot også bandet jugband-preget både i bandnavn og musikalsk stil. De fikk et mer psykedelisk bluesrock-sound som ligger nært opptil det Captein Beefheart skapte med sitt magiske orkester fra samme periode.

Indian Summer er Panama Limited’s andre album, og oppfølgeren til den selvtitulerte debuten fra 1969. Det var altså det første albumet med Ann Matthews som vokalist, og det ble det siste, for Denis Parker endte opp desillusjonert over musikkindustrien rett etter at platen var ferdig innspilt, og forlot musikkscenen for godt, så vidt jeg vet.

Er det noen som sitter på kunnskap og ytterligere informasjon om Panama Limited, så vil jeg gjerne høre fra dere. Bruk gjerne kommentarfeltet.

We Came to Dance

whiz — 2010-04-23T21:37:46+02:00

Brian Fallon, The Gaslight Anthem Foto: foshydog med Creativ Commons-lisens

The Gaslight Anthem - We Came to Dance [SideOneDummy Records - 2009]
Amerikanske punkband av nyere dato møter jeg som oftest med ignoranse, et likegyldig skuldertrekk, eller et stort gjesp. New Jersey-kvartetten The Gaslight Anthem er ett av unntakene.
Det kan være den åpenbare påvirkningen fra New Jersey’s store sønn - som løfter Gaslight Anthem opp fra post-punkens gemene hop og plasserer dem nærmere heartland-rocken - som førte til at jeg skjerpet sansene og spisset ørene.
Det er nemlig liten tvil om at de er influert av de tidlige albumene til Bruce Springsteen & the E Street Band. Et fellestrekk de forresten deler med det eminente Brooklyn-bandet The Hold Steady. Et annet post-punk-band som også - på glimrende vis - gjenskaper den episke Springsteen-atmosfæren som man enten elsker eller hater.

Nok Springsteen. The Gaslight Anthem er mer enn nok kapable til å stå for seg selv, og sin egen musikk. Bandet debuterte med et brak i 2007, med Sink or Swim på XOXO Records. Et album som fikk svært god mottagelse. Oppfølgeren The '59 Sound kom året etter, på SideOneDummy, og den 15. juni i år slippes albumet American Slang på samme selskap. Et svært personlig album, skal vi tro Fallon, som beskriver det som et London Calling tuftet på soul istedenfor en reggae. Et album inspirert av både The Clash, Tom Waits og The Supremes, men aller mest britisk bluesrock som Eric Clapton anno Derek & the Dominoes og tidlig Rolling Stones.

Ingenting å si på hverken inspirasjonskilder eller ambisjoner. Electromagnetic Aviation gleder seg!

Heme

whiz — 2010-04-19T04:16:15+02:00

Cloudland Canyon - Heme [Kranky 2008]

Krautrock er betegnelsen på en repetetiv og drømmende musikkstil, under samlebegrepet Spacemusic, som oppstod i Tyskland på slutten av 60-tallet. Også omtalt som «kosmische musik», og tilkjennegjort av bl.a. Can, Neu!, Ash Ra Tempel, og tildels de første platene til Kraftwerk.
Krautrock ble aldri noe særlig mer enn et undergrunnsfenomen. Den lite radiovennlige formen - med repeterende partier og lange meditative låter - som kunne strekke seg over en hel albumside, forhindret dette. Likevel fikk musikkformen sine dedikerte tilhengere, og Krautrocken lever fortsatt videre med «større kraft en krut». I de senere årene har nemlig den umiskjennelige musikkformen fått økt oppmerksomhet, og flere nye band har vitalisert sjangeren og skapt en form for Krautrock 2.0. Artister som Tortoise, Stereolab, Mouse on Mars og Animal Collective har alle Krautrock-arven innbakt i genene, og kunne ikke ha eksistert slik vi kjenner til dem uten denne påvirkningen.

Lie in Light er det andre fullengde albumet fra Cloudland Canyon, utgitt på Kranky i 2008. Cloudland Canyon er forøvrig også en 14 km2 stor nasjonalpark det nordvestre hjørnet av staten Georgia, men det er en helt annen historie.
Samarbeidet startet i 2002 da den amerikanske gitaristen Kip Uhlhorn, kjent fra screamo-bandet The Red Scare, møtte den tyske multi-instrumentalist Simon Wojan ifm en europaturné. Senere dro Wojan til NYC, hvor han møtte Uhlhorn for et musikalsk møte - som resulterte i debutalbumet Requiems Der Natur, 2002-2004.

Tilbake til Lie in Light. Når man velger å døpe førstesporet på albumet Krautwerk, levnes ingen i tvil om hvor inspirasjonen kommer fra. Cloudland Canyon har bare gjort hjemmeleksen sin bedre enn de fleste av sine samtidige. Hør bare på det 7 minutter lange, spacemusic-stykket, Heme. Bedre krautrock fra forrige tiår skal du lete lenge etter.

Dedofiktion

whiz — 2010-04-14T00:20:59+02:00

Circle - Dedofiktion [Ektroverde - 2000]
http://en.wikipedia.org/wiki/Prospekt_(album)

Noen ganger er ett riff nok.

Ol' Man River

whiz — 2010-04-10T16:29:52+02:00

Abner Jay - Ol' Man Rriver [Brandie Records - 1954]

Har tidligere skrevet om legenden Abner Jay her. Slik sett blir dette en repetisjon. Likevel er denne tolkningen av Ol’ Man River, opprinnelig skrevet av Oscar Hammerstein II for musikalen Show Boat fra 1927, verdt en reposting.

Mannen og enmannsbandet Abner Jay fra Georgia beskrev seg selv som det siste store «southern black trubadur show»
Seksstrengers elektrisk banjo, gitar, basstromme og munnspill trakteres mens han på sitt særpregede og langsomme vis hamrer ut sitt budskap med sår og sprukken røst. Stilmessig forankret i vaudevill-tradisjonen, med burleske og til tider obskøne tekster med skjeve blikk på sosiale forhold, Vietnamkrigen, ensomhet og rus. Det store repertoaret av sanger innbefattet også flere som han hadde lært av sin bestefar, som hadde vært slave i Washington County i Georgia.

I nærmere femti år holdt han det gående som omreisende trubadur i sørstatene. Han ga også ut sine egne plater, og disse ble distribuert fra bilens baggasjerommet. Abner Jay var definitivt hel ved.

Han døde i 1993, men fødselsåret er mer usikkert. Faren gjemte fødselsattesten i huset, som senere brant ned, og Abner var aldri i stand til å finne ut hvor gammel han var. Likevel hadde han en forklaring på sin gode helse:

"layin' on my belly drinkin' water from that ol Swaunee River"

Det er slik ekte blues høres ut.

Unseen Power of the Picket Fence

whiz — 2010-04-07T19:42:03+02:00

Pavement - Unseen Power of the Picket Fence
[No Alternative compilation - Arista 1993]

Organisasjonen Red Hot Organization - som ble grunnlagt for å bekjempe AIDS-epidemien gjennom populærkultur - har gitt ut mange gode samleplater innenfor flere musikalske sjangere.

I 1993 kom samleplaten No Alternative. En samling med det ypperste av amerikanske artister innenfor den diffuse sjangeren alternativ rock. Hvilken samleplate dette ble! Nesten uten dødpunkter triller den ene godbiten ut etter den andre, fra band som var med på å definerer 90-tallets alt.rock-scene. Band som Sonic Youth, Soundgarden, Buffalo Tom, Smashing Pumpkins og Jonathan Richman bidrar her med b-sider, uutgitte spor, live-innspillinger og nyinnspilte låter.

Matthew Sweet setter standarden på mesterlig vis med åpningssporet Superdeformed. Soul Asylum følger på, og setter sitt karakteristiske preg på Marvin Gaye’s Sexual Healing, mens Uncle Tupelo gjør en fenomenalt vakker tolkning av Creedence Clearwater Revival klassikeren Effigy.
Må også nevne at CCR coverbandet til El Doom(Ole Petter Andreassen) fra Cumshots, Black Debbath og Thulsa Doom, Young Fogertys, spilte samme låt under en konsert på Felix Pub & Scene på Lillehammer, 27. mars i år. En noe råere versjon av Effigy - som ligger tettere opptil orginalversjonen enn tolkningen til Uncle Tupelo. Se opptaket her (YouTube)

Låten du finner over her, er imidlertid signert alt.rock-bandet over alle alt.rock-band, Stephen Malkmus’ Pavement. Unseen Power of the Picket Fence er noe så orginalt som en hyllest til R.E.M., som åpner med følgende vers: «Some bands I like to name check, and one of them is REM, classic songs with a long history, Southern boys just like you and me, REM»
Pavement oppsummerer her starten til R.E.M. og teller opp de beste låtene fra de tidlige platene: «South Central Rain, Don't Go Back To Rockville,
Harbourcoat, Pretty Persuasion, You were born to be a camera, Time After Time was my least favourite song..», før Malkmus på mystisk vis skrur tiden enda lenger tilbake - til den amerikanske borgerkrigen og general William T. Sherman’s berømte blodige marsj mot havet, gjennom nettopp R.E.M’s fødeby Athens, Georgia: «So lets go way back to the ancient times
When there were no 50 states, And on a hill there stands Sherman, Sherman and his mates. And they're marching through Georgia!»

Hvem lager en tilsvarende ode til Pavement?

Mightiest of Guns

whiz — 2010-03-22T21:27:31+01:00

A. A. Bondy @ Greater Echo Park Elysian, L.A. Foto: freeloosedirt med Creativ Commons-lisens

A. A. Bondy - Mightiest of Guns [Fat Possum - 2009]
Jeg husker ikke når. Jeg vet heller ikke eksakt hva det var, men et eller annet trigget oppmerksomheten første gangen jeg hørte den varme, skjøre røsten til A. A. Bondy fra Birmingham, Alabama. Jeg visste momentant at dette var en artist å rydde plass til. En man ikke blir kvitt.

Som et perfekt bakteppe for sløve dager, melankolske øyeblikk og sene nattetimer flyter låtene vakkert over i hverandre med sine enkle arrangement, hvor stemmen til Bondy trer frem som det bærende elementet. En stemme som har en historie å fortelle. En stemme som det ene øyeblikket lyder av noe ungt, uferdig og pubertalt, for i neste øyeblikk å sprekke opp i en klang av smerte, levd liv og beksvart tristesse. Tidvis er stemmen så gjennomsyret av sorg og tragedie at den penetrerer sjelen til lytteren, og etterlater en følelse av mørke og ubehag.

«And what does a mirror show you, can you see the gray?
Your sadness it is quite lovely but it's the sadness of a slave
Why don't you give yourself a rest, oh give yourself some room
You can't get your arms around everybody
You cannot carry the doom...»

Med en fortid som vokalist i southern-rock/post-grunge-bandet Verbena debuterte Auguste Arthur Bondy som soloartist i 2007, med albumet American Hearts. To år senere foreligger oppfølgeren When the Devil's Loose. Herfra kommer den - først stillfarne og vakre - men etterhvert illevarslende og apokalyptiske Mightiest of Guns. En vakker låt jeg aldri blir helt ferdig med.

Det er tolv låter på When the Devil's Loose, og alle tolv skinner som funklende stjerner mot en nattsvart sørstatshimmel. Gjør deg selv en tjeneste og sjekk dem ut.

Aussie girls - noisy girls

whiz — 2010-03-19T20:16:50+01:00

Beaches live at RRR ©Three Triple R

Beaches - Halve
Jeg vet nesten ingen ting om Beaches, og heller ikke stort om Melbourne’s musikkscene, bortsett fra at den har fostret Nick Cave’s legendariske The Birthday Party.
Det jeg vet, er at Beaches er et jenteband, besatt av gitaristene Alison Bolger, Antonia Sellbach og Ali McCann, samt Karla Way på trommer og bassisten Gill Tucker, som bærer det geniale artistnavnet Spider Vomit!
Jeg vet også at jeg har fortapt meg i singelen In A While, og spesielt b-siden hvor låten Halve er hentet fra.

Beaches(du har fattet ordspillet nå..?) spiller en fuzzy, gitardreven variant av 60-tallets Wall of Sound, mikset med 70-talls psykedelia og en dose post-punk fra sent 80-tall. En sprakende oppsummering av 30 års rock ’n’ roll altså.

Akkurat NÅ spiller de i Austin, Texas, i anledning årets SXSW, og det vil ikke forundre meg om Beaches blir et navn vi vil høre mer fra etter festivalen. Se opp for Beaches!

Spiritual Celebration

whiz — 2010-03-13T13:32:09+01:00

Dreamcolour @ The Smell - foto: Michelle Kubat

Spiritual Celebration - Dreamcolour [Not Not Fun Records

Det er ikke bare sol, sommer og utadvendt popmusikk på tre minutter som kommer fra California. Dreamcolour er det motsatte, og dette spirituelle kollektive fra Ventura krever en helt annen tilnærming.

Med sine lange improvisasjoner i et innadvendt musikalsk landskap, kobler de elementer av drone, frijazz og psykedelia til en transelignende kosmisk jazz som ligger et eller annet sted mellom kjente referansepunkter som Brian Eno, Albert Ayler, Ash Ra Tempel, Tangerine Dream og Sun Ra.
Målsetningen er at musikken skal åpne sinnene til de som lytter og fungere som en døråpner til den menneskelige ånd. Intet mindre.

Tittelsporet Spiritual Celebration ruller og går i hele 23 minutter, og opptar hele A-siden på denne kassettutgivelsen. Ja, du leste riktig. Foreløbig er dette utgitt på kassett, i 100 eksemplarer. Selvsagt utsolgt, men nå er et nytt opplag er tilgjengelig fra Bis Auf’s Messer.

Er du klar for å møte din menneskelige ånd?

Heavy Krishna

whiz — 2010-03-11T23:39:18+01:00

JEFF The Brotherhood - av Helena Peixoto - med Creative Commons-lisens

JEFF the Brotherhood - Heavy Krishna [InfinityCat - 2009]

Jo, visst var det liv etter grungen!
Hør bare på brødreparet Jamin og Jake Orral, som utgjør den psykedeliske grungerocken-duoen, JEFF the Brotherhood. Dette er noe av det frekkeste som har kommet fra Nashville, Tennessee siden Elvis entret scenen på Grand Ole Opry i 1954!

Redskapene er en trestrengers gitar, et slitt trommesett og en fandenivoldsk men likevel humoristisk innstilling. Resultatet blir - etter å ha kokt i hop en blanding av punkrock, psykedelisk garagerock og 70-talls stoner - et krystallklart og supersterkt destillat av fenomenet rock’n roll. Selve ur-rocken. Det er dette brødrene Orral har gjort i årevis, karvet seg inn til beinet på rock-begrepet, og endt opp med dette minimalistiske primal-uttrykket, hvor alt unødvendig er skjært bort. JEFF the Brotherhood redefinerer på en måte uttrykket «Nashville sound» for meg.

Bandet ble startet mens guttene var 9 og 11 år, så i en alder av 22 og 24 er de rutinerte vetraner som nå står foran et gjennombrudd i statene. De har allerede solgt ut det andre opplaget av Heavy Days på vinyl, mens det tredje opplaget er i pressa. Det sies at de har solgt flere vinylplater enn Metallica «over there»!
Brorskapet har også planer om en europaturné i løpet av året, og med ryktet som et forrykende liveband, er det bare å krysse fingrene for at de tar turen innom det furete og værbitte landet der oppe i nord.

Låten Heavy Krishna ble sammen med resten av albumet Heavy Days, innkjøpt fra min amerikanske iTunes-konto, da albumet ikke selges i norske iTunes. Heller ikke i Wimp eller Spotify finnes JEFF the Brotherhood. Synd og skam, og litt snålt, at det i 2010 fortsatt er nasjonale barrierer for kjøp av digitalt innhold! Hva er det de frykter? Usj.

Sjekk den elleville videoen Noo Sixties fra 2007

Heart of Darkness - R.I.P. Mark

whiz — 2010-03-08T00:06:16+01:00

Mark Linkous, Sparklehorse av DG Jones – med Creativ Commons-lisens

Sparklehorse - Heart of Darkness [Capitol - 1995]
Mark Linkous tok sitt eget liv lørdag 6. mars. En trist nyhet som berørte meg dypt. Han valgte dermed samme utvei som sin musikalske partner fra albumet Dark Night of the Soul, Vic Chesnutt.
Linkous har vært døden nær tidligere. Under en turné i London havnet han i koma etter å ha tatt en blanding av valium og antidepressive medikamenter, noe som lenket ham til rullestol i et halvt år. Etter flere operasjoner kom han seg til slutt på beina igjen, og ga ut Good Morning Spider. En sterk plate, farget av omstendighetene.

Jeg fikk bare sett Linkous på scenen én eneste gang, og jeg husker fortsatt godt den mørke høstkvelden i 1998 på John Dee, hvor Linkous aka Sparklehorse spilte sammen med Neutral Milk Hotel.

Linkous ble 47 år, og var visstnok så godt som ferdig med innspillingen av sitt nye album på Anti Records.

Ted Leo and the Pharmacists - Live

whiz — 2010-03-05T19:55:20+01:00

Ted Leo and the Pharmacists - Live on the Interface

Although known for concocting foot-tappingly well-crafted tunes with more than a hint of a punkish tinge, Ted Leo and his Pharmacists are a far cry from being "just another" veteran punk band, mixing reggae, dub and folk music into their high-energy potions.

Längtar Bort Från Mitt Hjärta

whiz — 2010-03-04T03:01:58+01:00

Shining's Kvarforth, Inferno Metal Festival 08
Foto av Dan A. Nachtnebel - med Creative Commons lisens

Shining - Längtar Bort Från Mitt Hjärta [V . Halmstad - 2002]

Det norske jazz/metal-bandet Shining har - til tross for et noe ukommersielt uttrykk - fått massiv mediedekning og hyppig radiospilling med sitt nye album, Blackjazz. Jeg har selv lyttet mye til den forrige platen Grindstone fra 2007, og unner Jørgen Munkeby & Co. all oppmerksomhet for begge disse platene.
Electromagnetic Aviation følger likevel sin egen smale sti og velger heller å sette søkelys på et annet Shining, nemlig et legendarisk black metal-band fra Halmstad i Sverige.

Tretten år unge Niklas Olsson startet opp sitt Shining i 1996, og slipper sitt sjuende album «VII - Född Förlorare» på norske Indie Recordings i løpet av april 2010. Shining er et mildt sagt omdiskutert band pga gjennomgangstemaer som selvdestruksjon, fornedrelse og selvmord, og blir også referert til som «suicidal black metal». Kompromissløse Kvarforth er kjent for å kutte seg opp med glass på scenen, og åpent oppfordre sitt publikum til selvmord. Disse stupide tingene interesserer meg lite, og jeg lar heller musikken tale sitt eget språk. Det synes jeg også du bør gjøre, for dette er prog. metal av høy standard, og spesielt den siste platen «V . Halmstad» har fått en svært bra produksjon og noen riktig episke höjdare. Det er forresten ikke like sjokkerende at noen skjærer seg til blods på scenen i dag, Iggy Pop gjorde jo dette allerede på 60-tallet..

I live my life and feed on violence, drugs, more violence and more drugs each fucking day, which is something I hardly think you are doing. Also, why the fuck should I try to impress a bunch of fucking mongoloids who know nothing more of life than getting drunk each weekend with their pathetic excuse of “friends”, discussing the latest Darkthrone record?

Internt i bandet har det også vært mye bråk og hyppige utskiftninger. Sytten forskjellige musikere har vært innom bandet i løpet av tolv år. Shining = Kvarforth, noe han også bekrefter i et intervju med Global Domination: «..as said countless times before, the others are mere tools I use in order to perfect my vision, anyone is replaceable»
På høsten i 2004 ble bandet oppløst, for så å gjenoppstå med en ny besetning like etter. I tillegg til frontfigur og grunnlegger Niklas «Kvarforth» Olsson, består dagens utgave av gitaristene Fredric "Wredhe" Gråby og Peter Huss, samt trommis Rickard "Rille" Schill.

«VII - Född Förlorare» er et album som vokalist Niklas Kvarforth beskriver som «et dypdykk ned i det mørkeste av alle musikalske sjangere som det er mulig å forestille seg», og med Erik «Watain» Danielsson, Peter «Arcana» Bjargo og Nordman som gjestevokalister, er det knyttet stor forventning til denne utgivelsen.

Min introduksjon til Shining er «Längtar Bort Från Mitt Hjärta» fra det forrige albumet «V . Halmstad» fra 2007. Er du komfortabel med svart progressive metal, som de svenske gigantene Opeth, vil ni minutter i Kvarforth’s mørke sinn være en reise i kjente landskap, bare så mye mørkere.

Referanser
Global Domination: Intervju med Kvarforth
Wikipedia: Shining (Swedish band)
Blabbermouth.net: New album details revealed

Don't Look Down Or Back

whiz — 2010-03-02T22:14:09+01:00

Tunng in session for BBC av DG Jones – med Creativ Commons-lisens

Tunng - Don't Look Down Or Back [Full Time Hobby/Thrill Jockey - 2010]
Med ett bein solid plantet i den britiske folkscenen fra 60-tallet, og det andre i et mer moderne elektronisk uttrykk à la Animal Collective, skaper Tunng en sjarmerende elektronisk folk-hybrid av det oppstemte og positive slaget.

Bandet ble startet av Sam Genders og Mike Lindsay, som først samarbeidet om lydkulisser til mykpornofilmer(!), men etterhvert utviklet seg i en - kan man si mer jordnær retning - som et folktronica-band.

Album nummer 4 «...And Then We Saw Land» ble lansert 1. mars 2010, og inkluderer låten Don't Look Down Or Back. På denne låten har de med seg The Mega Chorus, som hevdes å være 15 sangglade drikkekompiser og samarbeidspartnerer av bandet.
Det var faktisk koringen og det lett pompøse arrangementet med blåsere, som minnet veldig om Sufjan Stevens, og gjorde at jeg fattet interesse. Naturlig nok.

Lovin' On An Older Gal

whiz — 2010-02-21T22:38:21+01:00

Sonny & The Sunsets - Lovin' On an Older Gal [Soft Abuse 2009(LP) 2010(CD)]

...na-na-nah-na-nanah - owee oh-wee.. na-nan-nanna-nah..♪♪

Lovin’ On an Older Gal nekter å slippe taket. I løpet av de siste dagene har den gnagd seg fast et sted der inne i hjernens lyttesenter, lik en plagsom radiolåt du ønsket at du aldri hadde hørt.

Heldigvis er ikke denne låten slik. Den er tvert imot en tidløs og vakker doo-wop som gir assosiasjoner til amerikansk West Coast-estetikk, med palmer, surfing og sene kvelder rundt et leirbålet ved Ocean Beach.
Jeg kjenner ikke til Sonny Smith så godt at jeg vil dra noen paraleller, men i hvertfall på denne sløve pop-låten er det vanskelig å ikke tenke på den godeste Jonathan Richman.

Albumet Tomorrow is Allright, som låten er hentet fra, er å finne på iTunes, og i løpet av mars på CD. Vinylfolket har kunnet meske seg med utgivelsen helt siden oktober 2009. I hvertfall noen av dem, for opplaget på ynkelige 500 eks. er forlengst revet vekk.
Jeg tipper de priviligerte eierne av vinylplaten sitter et sted og nynner ..na-nah-na-na.. ohwhee!

Jeg savner sommeren nå kjenner jeg.

Mother (Danzig cover)

whiz — 2010-02-21T01:11:39+01:00

The Tape Deck Mountain er et relativt ferskt post-rock/noise-band fra San Diego. Den første fullengderen Ghost, ble utgitt på Lefse Records i november 2009, og kan sjekkes ut her: iTunes Wimp Spotify

Mother, som er en coverlåt av Danzig, er ikke med på albumet, men er fra en liveinnspilling i Stereo Disguise Recording Lab i San Diego, i oktober 2009. En knallsterk låt og nok et eksempel på trioformatets fortreffelighet.

City Of Tiny Lites

whiz — 2010-02-19T23:32:40+01:00

Frank Zappa av g.rohs – med Creativ Commons-lisens

Frank Zappa - City Of Tiny Lites [Vaulternative Records - 2007]

Det er snart tre år siden Vaulternative Records slapp det doble live-albumet «Buffalo» med Frank Zappa, fra en het oktoberkveld i Buffalo, NY i 1980. Labelen Vaulternative ble startet med henblikk på posthumt konsertutgivelser med Zappa, hvor dette er den andre utgivelsen.

Jeg har ikke peiling på hvor mange ganger jeg har spilt gjennom hele, eller deler av dette forrykende albumet, men hver gang oppdager jeg nye ting og hver gang slår det meg, for noen musikere, og for et samspill!
Bandet på denne tiden bestod av blant annet stuntgitarist Steve Vai og soul-vokalist Ray White, som gjør en formidabel vokalprestasjon på City of Tiny Lites, men legg også merke til den supertighte trommingen til Vinnie Colaiuta på denne låten.

Buffalo er et av mine favorittalbum med Zappa, og det fungerer også fint som en introduksjon til denne geniale gitaristens/komponisten/produsentens omfattende univers. God lytt!

‘Without deviation from the norm, progress is not possible’ Francis Vincent Zappa

Veien til nye musikkopplevelser

whiz — 2010-02-17T23:22:37+01:00

The Guy with the Headphones av Gisela Giardino – med Creativ Commons-lisens.

Jeg filosoferer over konsumering av musikk før og nå, og viser hvordan jeg fyller iPhone med ny og spennende musikk hver dag - uten å løfte en finger.
Les hele posten her.

I Built Myself A Metal Bird

whiz — 2010-02-17T21:00:52+01:00

Dette er den første offisielle videoen fra Thee Silver Mt. Zion Memorial Orchestra. En liveinnspilling av I Built Myself A Metal Bird fra det blodferske albumet Kollaps Tradixionales. Opptaket er gjort i lydstudioet Hotel2Tango i Montréal.

Hele albumet kan streames hos Wimp Ikke Spotify.. Heia Wimp!

Hypnoticon

whiz — 2010-02-16T00:32:23+01:00

Teeth of the Sea - Hypnoticon [Hypnoticon EP - Rocket Recordings - 2010]

Psykedelia-bandet Teeth of the Sea fra London debuterte i fjor med albumet Orphaned by the Sea. Et album som dessverre altfor mange gikk glipp av.
Nå har de akkurat sluppet EP-en Hypnoticon på Rocket Recordings, og jeg tipper flere vil få øynene opp for dette kosmiske orkesteret. Denne oppfølgeren er en trespors EP fyllt med 24 fantastiske minutter med spacerock anno 2010, med elementer av elektronika, prog, metal og mørk ambient.

Åpningslåta Space Capsule(Love Theme), er en forrykende coverlåt av Queen, hentet fra soundtracket Flash Gordon fra 1980. Det må forresten nevnes at Teeth of the Sea gjorde en konsert på nyttårskvelden 2009, hvor de spilte hele Flash Gordon-albumet - i kostymer - mens de ble projisert av denne kalkunfilmen.
Albumet avsluttes av den 12 minutter lange, majestetiske The Island Is, hvor de igjen tar frem den karakteristiske trompeten fra debutalbumet.
I mellom disse finner vi andrelåten og tittelsporet Hypnoticon, som jeg velger å legge ut. Etter å ha blitt overbevist, kjøper du albumet for fattige 36 kroner! En sikker investering.

"Teeth of the Sea wander through a thick haze redolent of both pea soupers and opium dens" - Kerrang!

iPhone MP3-versjon

King of Spain

whiz — 2010-02-15T23:38:37+01:00

Creative Commons foto fra Karl Gunnarsson
The Tallest Man On Earth - King of Spain [Dead Oceans 2010]

King of Spain har surret rundt på iPhone noen dager nå, og selv om The Tallest Man On Earth er pseudonymet til Kristian Matsson fra Dalarna i Sverige, lurer jeg fortsatt på om dette egentlig er et glemt spor fra Highway 61 Revisited. At Dylan står oppført som inspirasjonskilde på MySpace-siden kom i hvertfall ikke som noen overraskelse.

Matsson turnerte i statene i 2009 sammen med John Vanderslice, og i januar signerte han en kontrakt med Dead Oceans, som også huser Califone som jeg har skrevet om i en tidligere post.
Gleder meg til å høre resten av albumet The Wild Hunt, når det slippes i april. Holder det samme standarden som King of Spain er det all grunn til å glede seg!

iPhone MP3-versjon

California Way

whiz — 2010-02-09T23:10:18+01:00

Tim Bluhm - California Way [2005]
Creative Commons foto fra magpie gypsybird

Surfer, skiløper, fjellklatrer og nomade. Han er en allsidig kar, vokalist og frontfigur i Bay Area-bandet Mother Hips, Tim Bluhm.

I 2005 debuterte han som soloartist med albumet California Way. Et akustisk album som ble innspilt på to dager, og utgitt på det uavhengige San Fransisco-selskapet Fog City Records, uten at verden gikk nevneverdig av hengslene...

Synd, fordi det er et svært sterkt og stemningsfullt dokument fra den amerikanske vestkysten, hvor historiene står i fokus.
Den varme, distinkte stemmen og den minimalistisk instrumenteringen avslører raskt at Bluhm er en habil låtskriver. Jeg vil hevde en ufortjent undervurdert låtskriver. Hør bare på den lyriske tittellåta!

iPhone MP3-versjon

Cybercamels

whiz — 2010-02-02T23:53:39+01:00

Kristiansand Kunst Kommando - Cybercamels [1992]
Mer norsk musikk. Industriell avant-garde tydelig inspirert av 80-tallets gothscene, og med blikket rettet mot øst-europa og kanskje Laibach?
Etter at det legendariske Kristiansandsbandet Munch la opp på slutten av 1991, startet vokalist John Ivar Mykland opp performance-gruppa Kristiansand Kunst Kommando (KKK)
Det finnes ikke så mye info om bandet, og jeg vet heller ikke når de la opp, om de i det hele tatt har lagt opp?
Dette er i hvertfall norsk musikk som representerer en litt glemt tidsepoke, og KKK holder nok også på å gå litt i glemmeboka, helt ufortjent!
Låten Cybercamels er fra Rock Furore’s første samle-CD, og er ikke utgitt på andre medier.

iPhone MP3-versjon

Lars Hertervig

whiz — 2010-01-29T18:54:09+01:00

De Press - Lars Hertervig [Siberia music 1981]
Lars Hertervig painted by Niels Bjørnsen Møller Wikimedia Commons

Punken hadde gått fra å være et sjokkerende og avskyelig fenomen til å bli nærmest stueren, og begrepet New Wave – eller nyveiv som fornorskingskåte nordmenn yndet å kalle sjangeren – var på alles tunger og i alles ører. I hvertfall de unge som ikke hadde fortapt seg i post-disco og annen forferdelig dansemusikk. Det var kredible band som Joy Division, Jam, Bauhaus, Undertones og Talking Heads vi tøffe guttene hørte på.
Vi er i skulderputens år. Amerikanerne har fått Cowboy-Ronald og MTV. Vi har fått Mor-Gro og De Press, og kalenderen viser 1981.

Kanskje norges største – i hvertfall det mest karismatiske – post-punkbandet De Press, hadde gitt ut det etterhvert legendariske debutalbumet Block To Block. Litt senere samme år slipper de tolvtommeren Lars Hertervig. EP-en består av kun tre låter, hvorav Chicken og Fiskepudding er to energiske tullepønkelåter. Kontrasten blir derfor stor til hovedlåten Lars Hertervig, som er tyngre, deprimerende og fyllt med galskap. Ikke ulikt livet til den betydelige kunstmaleren ved samme navn.

Rogalandsmaleren Lars Hertervig ble født i 1830, og vokste opp med sin kvekerfamilie på et småbruk på Borgøya i Rogaland. I en alder av 22 år havnet Hertervig i lære hos ingen ringere enn Hans Gude i Düsseldorf. Alt lå til rette for den særdeles lovende unge maleren.
To år senere, plaget av schizofreni, tungsinn og forfølgelsesforestillinger, dro han hjem til Norge. Hverken en sjøreise til Malaga, eller et opphold på det den gang nye asylet Gaustad utenfor Oslo, hadde noen virkning på lidelsen. Iflg legejournalen på Gaustad uttalte Hertervig seg om årsaken til sin melankoli «at den var fremkomet ved stirrende iagtagelse af landskaperne i solskinn» Andre hevdet at en ulykkelig kjærlighetshistorie førte til voldsomme humørskiftinger og raske tegn på forstyrret adferd. Det ble observert at han onanerte, noe som den gang var kjent for å skade hjernen, og diagnosen ble oppgradert fra «melancholia» til «dementia». Paradoksalt nok blir Hertervig omtalt som «lysets maler».

Ingenting kunne helbrede ham, og lidelsen skulle vise seg å påvirke hans følgende arbeider i større og større grad.
Påvirket ble nok også De Press’ vokalist Andrej Nebb. Om det var historien om den paranoide kunstmaleren, eller de romantiske landskapsmaleriene av forvridde furutrær mot blå Rogalands-himmel som fascinerte den eksentriske polakken mest, vet jeg ikke. Albumets fremside er i hvertfall prydet av Hertervig’s kjente maleri Gamle Furutrær, og dette er et godt eksemple på vinylformatets fortreffelighet ift. CD-ens, når det kommer til kunstformidling!

«Han henger der, med smerter. Hun ligger nede, og masturberer. Svetten renner fra hele hans kropp, drypper ned på hennes lår. På himmelen svever lysende form, på havet brenner oljeplattform. Lars Hertervig våkner opp i natt»

Senere skulle De Press utvikle seg i en litt annen retning, med et mer elektronisk lydbilde, og senere et ganske avantgardistisk uttrykk med industriell støy, under navnet Holy Toy. Det må bli en annen historie, en annen gang.

Kilder:
http://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Hertervig
http://erlingjensen.net/Historie/larshertervig.htm

iPhone MP3-versjon

The Minus Touch

whiz — 2010-01-22T00:33:05+01:00

Woven Bones - The Minus Touch [Zoo Music][2009]
Er du slikt sammenskrudd at det rykker ekstra til i lemmene av møkkete rockabilly/surf/garage som The Cramps, Ramones og Stooges? Da bør du absolutt få med deg denne trioen fra Austin, Texas.
Woven Bones spiller mørk og primitiv garage-rock med enkle akkorder, minimalistisk tromming, og plenty med fuzz. Superfuzz! Vokalen har fått seg en solid dose ekko, som seg hør og bør, og det hele blir en slags kryssning mellom tidlig Cramps og Jesus & Mary Chain.

Alt de har gitt ut av singler er utsolgt, men den ferske 12" EP’en The Minus Touch, kan fortsatt bestilles fra tyske Bis Auf’s Messer

iPhone MP3-versjon

Mountain

whiz — 2010-01-19T17:13:46+01:00

Creative Commons foto fra NRK P3

Motorpsycho - Mountain [Voices Of Wonder Records][1993]
I dag logget jeg meg inn på den norske streamingtjenesten Wimp for å lytte til det nye albumet til norsk rocks perpetuum mobile, Motorpsycho.
Heavy Metal Fruit er Motorpsycho’s tredje album på Rune Grammofon, og svært få andre norske band med 20 års fartstid makter å gi ut tre fullengde album på to år. Kanskje med unntak av noen hyperaktive danseband. Når det legges til at disse tre albumene er av skyhøy kvalitet, er de likevel helt alene om bragden.

Superlativer er enkle å spre rundt seg, men Motorpsycho er vitterligen en bauta uten sidestykke i norsk rockehistorie. Et dynamisk trehodet monster, ulåst til sjangere, stadig på leting etter nye riff, nye horisonter og nye utganger. Alltid fjellstøtt og alltid fokusert. Musikalsk står aldri bandet på stedet hvil, og heller ikke på dette albumet er det mulig å spore stagnasjon, og som så ofte før er basisen tung psykedelisk 70-tallsrock, preget av både avantgardistiske fripartier og heavy-metal. Fremført med den lekenhet og improvisasjon som kjennetegner bandet, og gjør de til et unikt og spennende konsertband.

Jeg feirer det nye albumet med å streame en av mine Motorpsycho-favoritter. Det er den 11 minutter lange Mountain fra EP’en med samme tittel. Utgitt på Voices Of Wonder Records i 1993, og fortsatt like bra. Minst. Roll on!

iPhone MP3-versjon

Blank Passports

whiz — 2010-01-19T00:32:29+01:00

Creative Commons foto fra g33kgrrl

Hallelujah The Hills - Blank Passports [Misra Records][2009]
Hallelujah The Hills er en obskur s/h lavbudsjettkomedie fra 1963, og det er et indieband fra Boston. Filmen har jeg aldri sett, men bandet har jeg hørt en god del på den siste uka. Med begeistring.
Med sin fuzzy lo-fi power-pop, krydret med brass, minner de litt om Neutral Milk Hotel(hvor ble de av?), mens de på låter som The Might Come Back Club og Put the Gurus in Charge får meg til å lure på om vokalist og låtskriver Ryan Walsh er Conor Oberst’s ukjente bror.
Colonial Drones, som sporet Blank Passports er hentet fra, er oppfølgeren til debutalbumet Collective Psykose Begone som kom ut i 2007. Begge platene er utgitt på Misra Records Dette er en riktig fin og variert plate med gode låter, sonisk gitarrock, cello, messingblås og den fine egenskapen at den vokser etter noen lyttinger. Det er alltid et kvalitetsstempel. Hallelujah!

iPhone MP3-versjon

Younger

whiz — 2010-01-16T03:32:01+01:00

Laura Gibson & Ethan Rose - Younger [Holocene Music][2010]
Velkommen til drømmehagen! Laura Gibson og Ethan Rose fra Portland, Oregon, eksperimenterer med gamle tekster, feltopptak fra skoger og enger, vokalbruk og lydlanskaper.
Resultatet er vakker, eterisk folk-musikk, som gir meg følelsen av å være i en tidløs dimensjon. Ikke ulikt opplevelsen av å lytte til Brian Eno’s Music for Airports fra 1978.
Younger er hentet fra albumet Bridge Carols, som slippes på Holocene Music i løpet av februar.

iPhone MP3-versjon

This Girl Taught Me a Dance

whiz — 2010-01-08T23:57:38+01:00

Creative Commons foto fra Clownhouse III

Strange Boys - This Girl Taught Me a Dance [In the Red Records][2009]
Rå, fuzzy lo-fi garasjerock med Rickenbacker, et gammel Ludwig trommesett og en utrolig nasal, slentrende vokal er den raske beskrivelsen av Strange Boys.
Disse unge texanerne slapp debutalbumet The Strange Boys And Girls Club i mars i 2009, på den hippe L.A.-labelen In the Records, men det tok dessverre noen måneder før det nådde frem til undertegnedes slitte trommehinner.
Resultatet er en uimotståelig resirkulasjon av en ung og sint Bob Dylan, Roky Erickson, 13th Floor Elevators og The Seeds.
Den svært lyse og nasale snøvlingen til Ryan Sambol sprekker til tider helt opp i de mest aggressive momentene, når Strange Boys forlater den amerikanske 60-talls power-pop-trippen og beveger seg over i møkkete britisk punkrock fra 10-året etter. Det er i disse små øyeblikkene Strange Boys tiltaler meg aller mest.

iPhone MP3-versjon

Ridgetop

whiz — 2010-01-03T02:05:54+01:00

Photo ©Ira M. Resnick

Jesse Colin Young - Ridgetop [Warner Brothers -73]
I et desperat forsøk på jage mørke og sprengkulde unna for en stakket stund, fant jeg nok en gang trøst i Jesse Colin Young.
Muligens bare en midt på treet singer-songwriter fra 60-tallets Greenwich Village, men låten Ridgetop maner alltid frem tanker om varme dager og lyse netter.
Det går mot lysere tider.

«Yes, the hill that I live on is steep and the road's full of ruts, and the people who live in the flatlands think we folks are nuts»

iPhone MP3-versjon

Musikalsk oppvåkning

whiz — 2009-12-28T21:44:28+01:00

Dream Syndicate - Black [Enigma][1988]

Under en omorganisering av platesamlingen, ble jeg sittende og spille noen gamle plater med Dream Syndicate, som har stått og samlet støv i snart 20 år.
Syndicate var et av de klassiske amerikanske gitarbandene som var aktive i perioden 1981-89. De var et alternativt rockeband før alt.rock var blitt et begrep, og de sprang ut av den såkalte Paisley Underground-bevegelsen i post-punkens Los Angeles.

I starten var de tydelig influert av Velvet Underground, mens de etter at Kendra Smith forlot bandet, tonet ned den litt primitive punk-attityden, og fikk en litt annen karakter hvor blues- og country-tradisjonene ble mer fremtredende. Om de lignet på Velvet Undergroud i starten, så slektet de nok mer på Crazy Horse og Byrds senere i karrieren.

Karl Precoda, Kendra Smith, Dennis Duck, og frontfigur Steve Wynn på vokal/gitar utgjorde besetningen i starten. Siden ble Kendra Smith erstattet av David Provost, og Precoda av Mark Walton.
Etter en liten pause gjenoppstod Dream Syndicate med Wynn, Duck og Walton, men nå med Paul B. Cutler på gitar. Det var denne besetningen som gjestet Oslo i 1988, og denne besetningen som avsluttet kapittelet Dream Syndicate for godt.

En av de første store konsertopplevelsene mine kom med nettopp Dream Syndicate på klubben Sardine’s i Oslo, ifm Ghost Stories-turnéen i 1988. En konsert som ble hamret inn i hukommelsen med god hjelp fra Paul B. Cutler’s penetrerende gitarlyd.
Frem til denne konserten hadde jeg fartet mest rundt på konserter med heavy-metal og hardrock-ikoner som Iron Maiden, Metallica, AC/DC, Marillion og Gary Moore. Oftest i store anonyme idrettshaller, og alltid med en viss distanse til bandet. Nå stod jeg plutselig ansikt til ansikt med musikerne mens jeg kunne følge hver en bevegelse, hvert et trinn og all kommunikasjon fra den lave scenen på Sardine’s. Tror jeg kunne telle svetteperlene i pannen på Steve Wynn mens han på manisk vis dro i gang Black:

«Close the curtains, pull the shades down low. Turn around and slam the door when you go, cause I don't want you to see me»

Det var et trøkk og en intensitet jeg aldri tidligere hadde opplevd under en konsert.
Epoken med heavy-rock i store haller sluttet for min del denne høstkvelden i 1988. Jeg hadde sett lyset i form av Dream Syndicate.

Tilbake til nåtiden. Skal man minnes eller kanskje utforske bandet idag, er det greit å starte med debutalbumet The Days of Wine and Roses, som er som en gjenklang av Velvet Underground. Medicine Show fra 1984, eller kanskje den forrykende Live at Raji’s fra 1989 er også fine steder å starte.

Ghost Stories fra 1988 er nok ikke på det nivået, men jeg synes fortsatt det er et bra album. Om ikke helheten, så i hvertfall mange av låtene holder et meget bra nivå den dag i dag. Er villig til å hevde at Ghost Stories er et av 80-tallets ufortjent oversette album.

Derfor vil jeg at du skrur lyden høyt, høyt opp og lytter til Black fra Ghost Stories. Min personlige killerlåt på alle vorspiel mens 80-tallet fadet ut, før 90-tallet og grungen skulle komme og forandre alt.

iPhone MP3-versjon

The High Road

whiz — 2009-12-27T01:09:40+01:00

Broken Bells - The High Road

Det er mange album det knyttes store forventninger til i 2010, og ett av dem er Broken Bells’ selvtitulerte debutalbum.
Dette er et samarbeidsprosjekt mellom James Mercer og Brian Burton. Mercer er kjent som låtskriver, vokalist og frontfigur i The Shins, mens Brian Burton er best kjent som artisten og superprodusenten Danger Mouse, eller halvparten av Gnarls Barkley for den saks skyld.

De har akkurat sluppet en forsmak på albumet som gis ut på Columbia i mars 2010. Singelen som heter The High Road er en fiks liten poplåt, som bærer bud om et spennende album. Broken Bells er innspilt i Mondo Studio i Los Angeles, og er selvsagt produsert av Danger Mouse selv.

Det hevdes at Mercer & Burton har en enorm gjensidig respekt for hverandres musikk, og at de møttes for første gang backstage under Roskildefestivalen i 2004. Kanskje de fikk mersmak etter å ha samarbeidet låten Insane Lullaby fra Dark Night of the Soul tidligere i år?

iPhone MP3-versjon

Hvil i fred, Vic

whiz — 2009-12-26T01:11:22+01:00

Flere kilder melder nå at Vic Chesnutt er død.
Wikipedia har ført opp dødsdatoen på oppføringen om Chesnutt, og Kristin Hersh bekrefter dette på Twitter med følgende ord:

«he’s gone...so much to go away in a moment»

Hvil i fred du plagede sjel!

Vic Chesnutt i koma

whiz — 2009-12-25T15:45:05+01:00

Creative Commons foto fra Haags Uitburo

Vic Chesnutt - Coward [At the Cut][2009]
Dagens tristeste budskap. Etter hva som ryktes å være et selvmordsforsøk med muskelavslappende piller, ligger den 45 år gamle singer-songwriteren Vic Chesnutt i koma.
Noen nettsteder bekrefter også at han er død. Full forvirring.

Nok en gang var det på Twitter man kunne lese hvor alvorlig tilstanden hans var. Tidligere sanger i Throwing Muses Kristin Hersh skrev følgende på Twitter om tragedien den 24. desember:

«yeah, i can tell you what i know, but no one knows much: another suicide attempt, looks bad, coma--if he survives, there may be brain damage»

Vic ble født 12. november i 1964 i Jacksonville, Florida, men har bodd i Athens, Georgia siden 1985. Han har gitt ut en rekke glimrende plater, hvor The Salesman and Bernadette med Lambchop som backingband, nok er min personlige favoritt. Han har vært en av Michael Stipe’s(R.E.M.) favorittartister, og det var også Stipe som produserte Chesnutt’s to første album. Alle som ikke kjenner til Chesnutt’s musikk oppfordres herved til å sjekke ut alle hans tidligere album.

Etter en bilulykke i 1983 har han vært bundet til rullestolen, og dette førte også med seg flere komplikasjoner, skyhøye utgifter til sykehusopphold og medisiner. Tragisk nok mistet han alle i sin nærmeste familie før han var 25 år, og han har slitt mye med avhengighet og depresjoner. Som ikke det var nok så hevdes det at han skylder over $50,000 i sykehus- og medisinutgifter, noe som tvang ham til tett turnévirksomhet. Det er heller ikke første gangen den plagede artisten har forsøkt å lindre sine smerter permanent, og denne gangen vil han kanskje lykkes..
På tross av dette har tekstene til mannen med den særpregede stemmen aldri vært sentimentale, heller smertefulle, gripende og ofte svært gode.

«My last act on this earth will be to chug a lug a mixture and hope for the worst»

Get well, Vic!

iPhone MP3-versjon

Trieste

whiz — 2009-12-22T00:09:21+01:00

Photo of Gifts From Enola by Gabeface© used with permission

Gifts From Enola - Trieste [The Mylene Sheath][2009]
Dette har jeg vel egentlig hørt mange ganger før.. men så er det så fordømt energisk og fengende at jeg lar meg rive med på samme måte som første gangen Mogwai eksploderte i gitarstøy foran meg på Øya-festivalen en varm soldag i 2003.
Formelen er gjennomprøvd. Instrumental post-rock hvor gitarer og trommer dominerer lydbildet. Rolige passasjer, heavy riff, skiftende stemninger og temposkifter. Cinematiske lydlandskaper som bygger seg sakte opp, blir monumentale og massive før det hele eksploderer i gitarstøy. Tenk en blanding av Explosions In The Sky og ISIS eller Mogwai og This Will Destroy You. Ja, omtrent der ligger Gifts From Enola.

De er et relativt ferskt band fra Virginia som startet i 2006 og ga ut det egenproduserte debutalbumet Loyal Eyes Betrayed the Mind samme år.
Nå er de plukket opp av det uavhengige plateselskapet The Mylene Sheath, som har delvis spesialisert seg på post-rock/metal-sjangeren, og i juni i år kom albumet From Fathoms ut, hvor altså låten Trieste er hentet fra. En episk perle på 12 minutter!

iPhone MP3-versjon

Saga of the Sad Jester

whiz — 2009-12-20T22:48:51+01:00

Grannie - Saga of the Sad Jester [1971]

Her er en mega-raritet fra den britiske progscenen på starten av syttitallet. Det er heller ikke stort å finne på verdensveven om dette kortlevde bandet som spilte en ganske tidstypisk heavyrock med referanser til folk og psykedelia.
Med noen ganske lange velarrangerte låter på sitt første og eneste (demo)album - som forøvrig var en privat-pressing med hjemmelagd cover - føles det ganske presist å plassere Grannie inn under progrock-fanen. Likheten med svenske Witchcraft er forresten så påtagelig at jeg sverger på at de sitter der nede i Ørebro og digger rått til en av de über-sjeldne Grannie-pressingene!

Lyden er så som så, men musikken stråler klart og tydelig gjennom et lett slør av sus og knepp!
ebay kan forresten hjelpe med det meste, men dette albumet er tydeligvis ikke i omløp for tiden. Lurer på om det finnes en mastertape der borte?

iPhone MP3-versjon

Buñuel

whiz — 2009-12-18T00:42:29+01:00

Califone - Buñuel [2009] [Dead Oceans]
Creative Commons foto fra William Couch

Califone er et spennende band som har levert god og egenartet musikk siden 1998, og som er vanskelige å plassere på det musikalske kartet. Alltid flott arrangert med et mylder av detaljer i lydbildet. Frontfigur Tim Rutili startet Califone som et soloprosjekt etter at hans forrige band Red Red Meat ble oppløst, men med forskjellig besetning har Rutili holdt «soloprosjektet» gående i snart 13 år.

De seiler vel oftest under post-rock fanen, men på låten Buñuel høres de like gjerne ut som Jay Farrar/Son Volt i god gammel form. Låten er selvsagt en hyllest til filmskaperen Luis Buñuel, og albumet All My Friends Are Funeral Singers er dessuten et soundtrack til en kommende film med samme navn.

Her er traileren til filmen, som skal vises ved Sundance Film Festival 2010.

«In an underground music landscape where 140 characters equals “journalism” and lone MP3s propel bands to momentary internet stardom, bands are here today and gone tomorrow» -califonemusic.com

iPhone MP3-versjon

Paradise Circus (XXX)

whiz — 2009-12-16T23:30:14+01:00

Massive Attack - Paradise Circus (XXX-rated video)
Regi: Toby Dye

Trip-hop legendene fra Bristol har sluppet en ny video til låten Paradise Circus, som en forsmak på det nye albumet Heligoland som slippes tidlig i februar.
Gullstrupen Hope Sandoval fra Mazzy Star er hyret inn på vokal for anledningen, og den sensuelle stemmen er jo som skapt til Massive Attack’s soniske lydlandskap.
Videoen er mer enn sensuell. Scener fra den legendariske pornofilmen The Devil in Miss Jones fra 1973, klippes sammen med et ferskt intervju med Georgina Spelvin, hvor hun på ærlig vis forteller om hvordan det var å spille inn pornofilm. Både fysisk og psykisk.

Slik sett har videoen et budskap utover det å bare sjokkere, i motsetning til den rent spekulative musikkvideoen Pussy med tyske Rammstein.

Massive Attack er i hvertfall garantert mye buzz i forkant av platelanseringen. Det var vel også hensikten.

Gold Rush

whiz — 2009-12-15T12:53:51+01:00

Canadiske Basia Bulat er et såkalt vidunderbarn som trakterte pianoet fra hun var tre år gammel(hun hadde selvsagt en mor som var pianolærer) og ble ofte akkompagnert av sin trommespillende bror Bobby i heimen i Toronto.
Etthvert plukket hun opp andre instrumeneter som gitar, banjo, ukulele, autoharpe, fløyte og saksofon. Til og med ståbass var et fast instrument en tid i tenårene.
I dag har Basia Bulat base i London, Ontario, mens videoen over tydeligvis er innspilt i New York.

Låten Gold Rush er fra det kommende albumet Heart Of My Own, som ble unnfanget på veien under intensiv turnering i både Europa, Canada, Australia og USA etter lanseringen av debutalbumet Oh, My Darling.
Heart Of My Own er å finne på den Montreal-baserte labelen Secret City Records som også huser den fine singer-songwriteren Patrick Watson. I Europa slippes albumet på Rough Trade den 26. januar. Både Patrick Watson og Basia Bulat er verdt å sjekke ut, om du ikke allerede har sjekket inn.

Skattekammeret på Høvikodden

whiz — 2009-12-12T00:53:49+01:00

Soft Machine - Live at Henie Onstad Art Centre 1971 (excerpts from disc 1)

Den 27. og 28. februar 1971 gjestet Canterbury-scenens fanebærere - Soft Machine - Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden rett utenfor Oslo. Et band på høyden av karrieren og med kreativiteten i full blomst, spilte to fullsatte konserter hvor publikum satt eller lå på gulvet. Stolene var demontert i forkant, for ingenting skulle stå i veien for musikken disse to kveldene. Dette var fortsatt Soft Machine med den klassiske besetningen, men ikke lenge etter forlater Robert Wyatt bandet for godt.

Henie Onstad Kunstsenter har siden åpningen i 1968 arrangert konserter med både norske og utenlandske utøvere innefor de litt friere uttrykk, og sitter på et massivt arkiv fra 60- og 70-tallet. Det er gjort opptak av bl.a. storheter som Arne Nordheim, Karlheinz Stockhausen, Jan Garbarek, John Cage og altså Soft Machine.
Deler av materialet blir nå for første gang tilgjengeliggjort for publikum, takket være plateselskapet Prisma Records som er startet opp for å gi ut flere av de 600(!) arkiverte konsertopptakene.

Nå foreligger altså det smått legendariske og etterlengtede opptaket av Soft Machine som en trippel-CD. Konserten er fordelt på to plater, mens den tredje er en CD-R med et webarkiv av tekst, bilder og lyd. Det er ikke Prisma, men kanadiske Reel Recordings som gir ut denne fine boksen. Nærmere jul slipper visstnok Smalltown Supersound konserten på trippel-LP med coverart av Kim Hiorthøy. Årets julegave til vinylfolket, om ryktene stemmer! Det er også verdt å nevne at lydkvaliteten holder svært høy standard på dette opptaket, og det er i hele tatt et flott dokument over norsk musikkhistorie!
Utdraget er henet fra det første settet, fra ca. 4 min. til ca. 16 min.

Løp og kjøp!

iPhone MP3-versjon

Twilight Zone

whiz — 2009-12-10T23:13:35+01:00

Dr. John - Twilight Zone [1969]

I de fleste respektable platesamlinger finnes det i hvertfall ett album med Dr. John, og da helst debutalbumet fra 1968, Gris-Gris.
Dette banebrytende albumet er ofte å finne høyt oppe på kåringer over tidenes beste pop/rock- og blues-plater. Albumet er som en boblende Gumbo-gryte hvor ingrediensene er ulike deler rhythm and blues, jazz og spacerock, servert dampende het under en voodoo-seremoni. Seremonimester Dr. John virker både besatt og truende i måten han hveser og messer på, og alt foregår i en sky av røyk langt, langt inne i sumpområdene. Det er dette albumet som er å finne også i min samling.

Låten Twilight Zone er derimot hentet fra oppfølgeren Babylon, som kom ut året etter. Dette albumet havnet i skyggen av Gris-Gris - og det er synd - for det er et bra album. Sjekk bare ut hvordan det svinger på Black Widow Spider hvor doktor’n er skikkelig frempå! Jeg velger likevel å legge ut den drøye 8 minutter lange stemningslåten Twilight Zone. Vakkert, illevarslende og som skapt for en David Lynch-film.

iPhone MP3-versjon

Blood

whiz — 2009-12-09T17:40:11+01:00

Clipd Beaks - Blood [2010]

Oakland-baserte Clipd Beaks slipper sitt tredje album med tittelen Realized på indieselskapet Lovepump United, den 26. januar.
Dette er oppfølgeren til det ufortjent oversette albumet Hoarse Lords fra 2007, som absolutt er verdt å sjekke ut!
Stilmessig er bandet vanskelig å plassere, slik det ofte er med nye spennende band. Tidvis minner de om en tidlig utgave av Sonic Youth. Obskur og psykedelisk noise-rock med kaotiske og dronete trekk, men her finnes også referanser til 70-talls vestkystrock.

Forsmaken på det kommende albumet er altså låten Blood. Låten bærer bud om et band i modning, som fortjener oppmerksomhet fra alle som følger den amerikanske indie-scenen. Kanskje blir 2010 et gjennombruddsår for Clipd Beaks?

“Sounds perfectly fuzzed to these ears” sier Stereogum. Jeg setter på meg hodetelefonene, skrur opp lyden, lener meg tilbake og smiler samtykkende.

iPhone MP3-versjon

Cocaine Blues

whiz — 2009-12-07T23:24:47+01:00

Abner Jay - Cocaine Blues [Brandie Records - 1954]

Mannen og enmannsbandet Abner Jay fra Georgia beskrev seg selv som det siste store «southern black trubadur show»
Seksstrengers elektrisk banjo, gitar, basstromme og munnspill trakteres mens han på sitt særpregede og langsomme vis hamrer ut sitt budskap med sår og sprukken røst. Stilmessig forankret i vaudevill-tradisjonen, med burleske og til tider obskøne tekster med skjeve blikk på sosiale forhold, Vietnamkrigen, ensomhet og rus. Det store repertoaret av sanger innbefattet også flere som han hadde lært av sin bestefar, som hadde vært slave i Washington County i Georgia.

I nærmere femti år holdt han det gående som omreisende trubadur i sørstatene. Han ga også ut sine egne plater, og disse ble distribuert fra bilens baggasjerommet. Abner Jay var definitivt hel ved.

Han døde i 1993, men fødselsåret er mer usikkert. Faren gjemte fødselsattesten i huset, som senere brant ned, og Abner var aldri i stand til å finne ut hvor gammel han var. Likevel hadde han en forklaring på sin gode helse:

"layin' on my belly drinkin' water from that ol Swaunee River"

Det er slik ekte blues høres ut.

iPhone MP3-versjon

Slowest Motion Miracle

whiz — 2009-12-07T00:00:44+01:00

Anders Ponders - Slowest Motion Miracle [2009]

Denne låten har satt seg fast i øregangene mine de siste dagene. Anders Ponders som er artistnavnet til Anders Mattson fra Minneapolis, skriver låtene på fiolin. Dette kan nok tilskrives hans svenske mor, med bakgrunn som felespillende folkemusiker.
Med sin vakre stemme, drømmende stemninger og komplekse orkestrering, er paralellen til Sufjan Stevens vanskelig å unngå.

iPhone MP3-versjon

Song of a Sinner

whiz — 2009-12-05T03:08:43+01:00

Top Drawer - Song of a Sinner [1969]

Top Drawer var et kortlevd band fra 60-tallet, men for meg et helt nytt bekjentskap. Et obskurt psykedelisk hard-rock-band fra Kentucky, med klare referanser til bluesmusikken.
I 1969 ga de ut sitt første og eneste albumet, Solid Oak, hvor Song of a Sinner er åpningssporet. Dette albumet har vært et ettertraktet samlerobjekt, da det var en privat pressing, men er nå reutgitt. Takk for tipset @kniv

iPhone MP3-versjon

Amerika

whiz — 2009-12-03T23:45:26+01:00

Anne Lorentzen - Amerika [2009]

Alias Belle er Anne Lorentzen fjerde soloalbum, men jeg må innrømme at jeg ikke kjenner til disse tidligere utgivelsene. Alias Belle er et slags konseptalbum med utgangspunkt i Belle Gunnes. Gunnes er identisk med Brynhild Paulsdatter Størset, jenta fra Selbu som utvandret til Amerika i 1881, og ble en av Amerikas verste seriemordere. Les mer om Belle Gunnes her

iPhone MP3-versjon

Whizzy Llabo

whiz — 2009-12-03T19:39:53+01:00

Ofege - Whizzy Llabo [1973]

Nigeria 1973. Melvin "Noks" Ukachi, Felix Inneh, Dapo Olumide, Paul Allade og M-Ike Meme er studenter ved St. Gregory's College i Lagos. De spiller også i bandet Ofege, som i 1973 spiller inn albumet Try and Love. En energisk miks av afrobeats, funk og psychedelia, gjør dette til en fyrverkeri av et album. Jeg har valgt ut låt nummer 2 på albumet, Whizzy Llabo.

"It's clear that for Ofege, songs were largely incidental, little more than excuses to launch into insane, distorted guitar solos. It's also very clear that they smoked a lot of weed."

iPhone MP3-versjon

Flight of the Eagle

whiz — 2009-12-03T18:34:51+01:00

OM - Flight Of The Eagle [2009]

Al Cisneros og Emil Amos som utgjør Stoner/Doom/Metal-duoen OM har sluppet et livealbum i år på Important Records, tittulert Live Conference.
Her er det 21minutter lange åpningssporet Flight Of The Eagle. Har du dårlig tid kan du bare skippe denne! For her går det som vanlig saaakte og repeterende..

iPhone MP3-versjon

Dark Night of the Soul

whiz — 2009-12-02T19:27:11+01:00

Dark Night of the Soul [2009]

Dark Night of the Soul er albumet som kanskje aldri kommer i salg, grunnet en uoverenstemmelse mellom artistene og plateselskapet EMI.
I tillegge til Danger Mouse og Sparklehorse som har skrevet albumet, bidrar en rekke kjente artister på dette prosjektet. Bl.a Iggy Pop, Vic Chesnut, Suzanne Vega, Nina Persson og Grandaddy’s Jason Lytle.
På siste sporet, som også er tittelsporet, er det selveste David Lynch som står bak mikrofonen. Dark Night of the Soul skulle også gis ut som en spesialutgave med et opplag på 5000 ex., der en fotobok med bilder tatt av mesterregissøren skulle inkluderes.
Fotoboka er i salg, sammen med en tom CD-R merket "For Legal Reasons, enclosed CD-R contains no music. Use it as you will."
Musikken er fortsatt ikke gitt ut, men hele albumet kan i skrivende stund fortsatt streames fra NPR

iPhone MP3-versjon

Little Lies

whiz — 2009-12-01T22:33:35+01:00

Anna Ternheim - Little Lies [2009]

Her er en fin tolkning av Fleetwood Mac-klassikeren Little Lies. Hentet fra den svenske singer-songwriteren Anna Ternheim’s EP Shoreline. Vakkert.

iPhone MP3-versjon